Muleum

Oj, for en bok! Det gikk fort! Men mest; for en Erlend Loe!

Syntes Erlend Loe holder seg veldig til sitt eget tema om å gjøre ting veldig annerledes. Jeg syntes denne boken var både dårlig, trist, altfor fantasifull, utradisjonel (på godt og vondt) og merkelig. Men det er liksom noe med måten han skriver det på som gjør det veldig tankefult. Da mener jeg ikke det at boken består av tankene til Julie, men at alt det Loe får henne til å gjøre er veldig filosofisk på en merkelig måte. 

I begynnelsen var den mest grusomt trist, og det var egentlig litt deilig å lese noe helt forferdelig. Det er ikke så mange som lar hovedpersonen gjennomgå noe grusomt bare fordi man skal skrive en bok. Da må man ha opplevd det selv, eller noe sånt. Det er liksom ikke sånt man skal gjøre.

Etterhvert ble den mer morsom enn trist, og det var og da jeg syntes den begynte å bli litt vel løst i skrivestilen. Ting begynte å gå litt utenfor stupet på en måte. Men det var også litt bra. Loe prøver på ingen måte å beskrive følelsene Julie har, bare tankene hennes, og det merket jeg veldig godt når tingene hun skrev bare var morsomt groteskt. 

Etterhvert som hun drar ut på eventyr (noe som er litt i grenseland til hva noen ville gjort, men hun har jo masse penger) blir ting mer og mer urealistisk. Jeg likte godt da hun skriver at hun burde skrive om noen andre. Da ble jeg litt usikker på om resten av boken kom til å være "sann" (men det er den jo uansett ikke!). Aaah, jeg elsker å få hodet mitt vridd på den måten. 

Slutten minnet meg litt om Le Petit Prince (ikke at jeg har lest den ferdig ennå). Helt til slutt syntes jeg igjen det ble litt for tydelig at Loe ikke beskrev følelsene hennes... Når man har et barn, er det vel en litt for overveldende følelse til at man kan la være å skrive om den. Tenker jeg i hvertfall. Akkurat slutten ville kanskje fungert bedre på film.

Tror Naiv Super fremdeles er favoritten. Men det var en god bokopplevelse!