Jeg så for meg Mrs Dalloway som en mørk og dyster bok, med et tyngende trykk av lysten til å ta livet av seg hengende over den, og det eneste lyset var en bunke med blomster.
Den levde på en måte opp til forventningene - et selvmord, triste mennesker og et London etter Første verdenskrig. Men det var mer enn én bukett med blomster, og jeg ble ikke i det hele tatt deprimert av å lese den.
Noe av det mest fascinerende med boken er hvordan den er skrevet. Jeg har snakket litt med naboen min om den (hun studerer nordisk, så jeg forventer at hun vet litt om litteratur) og hun var begynt å lese den om igjen fordi det er veldig vanskelig å få med seg alle personene i begynnelsen. Fortellerstemmen skifter i ca hvert avsnitt, noe som er veldig forvirrende, men også noe av det som gjør den spennende. Du flyr liksom mellom personenes hoder, så du får vite både dialogen og tankene de tenker.
Det krevde en litt spesiell sinnsstemning for å få med seg hva jeg leste, men når man først var i den modusen så var det veldig vanskelig å legge boken fra seg. Beskrivelsene av hva personene føler er så troverdige at jeg nesten følte at jeg var inni kroppen til den personen. Det var også litt artig å kjenne igjen hvor lett folk misforstår hverandre eller tolker ting feil.
Alt i alt en veldig god bokopplevelse, jeg liker at det er litt psykologi i bøkene jeg leser, og gjerne litt gale folk. :) Det går kanskje litt ut over handlingen, men så har jo generelt sånne typer bøker lite handling.
Handlingen går ut på at Mrs Dalloway skal holde et selskap for fornemme folk i London. Hun bruker det meste av dagen på det, men får også et overraskende besøk av en gammel venn som fridde til henne da de var unge. Nå er hun gift, og han skal til å gifte seg med en dame i India. Men han får ikke Mrs Dalloway ut av hodet sitt... Et annet par vi møter er en italiensk dame som har giftet seg med en psykisk syk mann som kjempet i krigen. Hun prøver desperat å finne en lege som kan hjelpe han slik at hun kanskje en dag kan gå turer i parken med han uten at han begynner å snakke til seg selv og ser syner.
Jeg kommer definitivt til å lese To the Lighthouse snart.
