Ja, nå har jeg omsider begynt på denne folkefavoritten som det står så fint utenpå, og det er en fengende bok, hvis man kan si det på den måten.
Det er jo en trist fortelling om et alvorlig tema; jeg tror jeg klarer å plassere handlingen i en jungel i Sør-Amerika. Men uansett, en liten gutt, Milo, sin familie og landsby blir massakrert av armarillos, det vil da altså si amerikanske soldater, og oljetårn ersatter jungelens trær. Jeg mistenker at etter at Milo fant ut at alle var drept, ble det vekket en nesten gal hevnfølelse i han som av og til lyser igjennom med små hint. Så ja, den er spennende.
Men samtidig er jeg ikke fryktelig imponert over ordleggingen og de beskrivende fasene til forfatteren. Jeg savner litt mer dyptstikkende beskrivelser av hva som skjer, mer enn "da måtte han snu seg vekk et øyeblikk" som er blitt brukt et utall ganger nå.
Så i denne boken vil jeg påstå så langt at det er selve fortellingen bak ordene som gjør denne boken verdt å lese, men dette er jo bare foreløpig da:) har ikke kommet sååå langt enda, hehe
uff, høres ut som om jeg hater boken, laangt i fra, kjempe spennende og trist, og litt søt samtidig. Jeg liker den veldig godt, men som sagt det er partier hvor jeg savner litt... mer.
vi får se når den er ferdig utlest
klem klem
PS: gleder meg til påsken!!!